Jeg sto på vakt på broa. Plutselig roper de at en torpedo nærmer seg på styrbord side. Jeg så ned og så den komme mot oss. Det føltes som år. Jeg sto slik i en døs helt til jeg hørte de sa at torpedoen gikk fra båten på babord side. Den var stilt inn for dypt. 
Jeg gikk fra handelsflåten til marinen. Selv om det var flere harde tak, følte jeg meg tryggere i marinen. Jeg vet ikke hvorfor. For vi eskorteskipene lå jo rundt konvoien og var første målet for ubåtene. Kanskje fordi jeg hadde opplevd mer da. Kanskje fordi vi var bedre utstyrt. Kanskje fordi vi visste mer om når vi var trygge og ikke. I handelsflåten visste vi ingenting. For eksempel, når vi lå i køya så hørte vi et ping i båten, og på noen få sekunder så hørte du at torpedoen eksploderte, og vi visste at folk ble drept eller løp for livet for å bli berget. Det var mer et nervespill enn det var noe annet. Vi kjempet ikke med fienden, men med nervene. For vi visste aldri hvor fienden var. 
Da jeg kom i marinen var det annerledes. Da kunne de allierte fange opp meldinger fra de tyske ubåtene. Så natta før vi ble angrepet, visste vi nesten alltid hvor de var. Jeg var ledende signalmann, og hadde tilgang til informasjon. Så når jeg gikk og la meg klokka åtte, visste jeg at i natt ville det begynne. Jeg la livbeltet klart på ei skuffe der som vi hadde, satte sjøstøvlene rett foran køya, klare til å hoppe opp i, og la meg med klærne på. Én etter én sto de andre opp og gjorde det samme som meg. Ingen sa et ord. Alle visste hva som skulle hende. Og ingen fikk panikk. Vi hadde kun en kar fra Mandal om bord som var så nervøs at han leste Bibelen hele dagen. Han visste ikke hva han skulle gjøre, for han mente på at han skulle dø hvert minutt. Det var avmakt. Nervene hadde gått på ham. Jeg hadde en nokså sterk barnetro, jeg også. Det var et religiøst hjem jeg kom fra. Så jeg ba mange ganger. Jeg visste jo ikke om jeg kom til å se morgengry neste dag. 
Jeg kan ikke si at jeg har lidd etter krigen. Jeg hadde en enestående familie, og falt tilbake i familien med en gang. Kanskje det første året kom noen onde tanker fra krigen frem. Men jeg lot dem ikke ta over. Jeg tilpassa meg som best jeg kunne.

George Hovland (f. 1921) vokste opp på Eigerøy, Egersund. Mor døde av lunge-betennelse da han var ni år, og George var deretter kokk hjemme for en brødreflokk på ni. 18 år gammel dro han til sjøs, året før krigen brøt ut. Etter krigen hadde alle andre på hans alder jobb, mens George, med kun sju års skolegang, ikke hadde noe å gå til. De flotte anbefalingene han hadde fra sjøen, viste han aldri til noen. George jobbet på båtbyggeri frem til han og Signy dro til USA og Brooklyn i 1951, hvor Signy hadde familie som kunne skaffe ham jobb. George gikk bort i 2019, 98 år gammel.

You may also like

Back to Top